Mektige Hellebergstolen

Sein oktoberdag på Hellebergstolen.
Sein oktoberdag på Hellebergstolen. Foto: Ottar Kaasa, Notodden

Først kom en turdeltaker. Så kom to og tre. Fire, fem og seks. Da var vi sju. Så gikk jeg på den første smellen. Det var fortsatt sommertid, og ved spørsmål om det var behov for hodelykter siden vi møtes så tidlig rykker jeg til. Hjernen repeterer tid for solnedgang her ved 60 grader nord og i litt over 1000 meters høyde. Hva har jeg gjort! Jeg glemte at klokken stilles først etter at turen er avviklet. Nei, nei, nei! Jeg kjenner en skam. Ingen stor skam, en liten skam. En ekte indre skam.

Men det går an å ta feil og skammen slipper sakte taket. Den dyttes vekk. Fortrenges. Sånn er det bare. Og en liten time senere var vi på veg fra Store Ble parkering i retning Hellebergstolen: Alteret på Blefjell. Dette alteret er sekulært, og alle kan finne sin plass her. Det kan også framstå som en stor offerplass. . . om en vil. I alle fall er det et hardt stykke fjell som står igjen mens landet rundt ble skurt og vasket vekk. Dette er Hellebergstolen.

Litt snø og vått. Tåke og ett par varmegrader. Lettgått. 300 meter stigning på 5-6 kilometer. Ikke til å bli utslitt av. Tåka letter, og varmt lys fyller fjellet. Flaks eller rett og slett god planlegging? Sikkert det siste! Opp de siste bratte 40 høydemetrene i sporsnø og vi er på den store, trygge og flate Hellebergstolen.

Varme farger. Kald luft.
Varme farger. Kald luft. Foto: Ottar Kaasa, Notodden

Fjellet kan berolige. Fjellet kan stimulere og glede. I en sorg eller et øyeblikk av behov for omsorg kan vakre farger og nydelige skyformasjoner folde seg ut over horisonten og stimulere de innerste og dypeste av følelsene våre. Fjellet kan trøste og fjellet kan gi. Og når vinden stryker vare kjærtegn og svøper seg rundt en ensom liten kropp på det store fjell, kan gode tanker og minner lokkes fram. Sånn var det, og sånn er det.

Ensomhet og ro på de store vidder.

Det er ikke rart at våre forfedre hadde fjell og sol som Guder da de inntok høydene på varme og vakre dager. Dager da Gudene var på godlage. Det samme fjellet som dagen etter framstod som uinntakelig med ulende vind, torden, regn og kulde ved gudenes raseri.

Gudene viste seg i alle fall fra den gode siden denne lørdagskvelden. Det til tross for 3-4 effektive minusgrader. Opplevelsen av det varme lyset og den vakre solnedgangen kan ta pusten fra de fleste. Intet fotografi eller maleri kan gjengi virkeligheten. Kanskje den beste lyrikk kan male fram de samme følelsene vi får når vi skuer utover. Og musikk, definitivt musikk! Jazz eller en av de store klassikerne. En Garbarek på saksofon eller en Albinoni. Albinonis Adagio i G moll for strykere. Definitivt den.

Dette tenker vi på i mørkeret på hjemveien. Denne dagen som inneholdt så mye. Akkurat denne dagen, med akkurat denne opplevelsen med akkurat disse menneskene. Denne latteren og disse kommentarene. Dette blikket og denne omsorgen. Akkurat passe med smil og blikk og omsorg. Dette tenker vi på seinere på kvelden når pizzabitene skylles ned med god rødvin. Og dette vil vi tenke på når vi en gang ved livets høst setter oss ned i godstolen for godt og ikke lengre kan innta de høye fjell med de vakre solnedgangene.

Ned i dalene. Ned i mørkeret.
Ned i dalene. Ned i mørkeret. Foto: Ottar Kaasa, Notodden
Matpause på Hellebergstolen.
Matpause på Hellebergstolen. Foto: Ottar Kaasa, Notodden

Skrevet av Ottar Kaasa 2. november 2019